av Stein Jarving

Det kan, for oss innen Wicca, ofte være vanskelig å beskrive for utenforstående, skeptiske mennesker hva vi egentlig tror og gjør. «Er vi feminister, satanister, nyromantikere, eller kanskje gudinnetilbedere som ønsker oss tilbake til bronsealderens religiøse overtro» Slike spørsmål er ikke uvanlige.

La meg først si at de fleste utøvere av Wicca som jeg kjenner, og det noen hundre, er relativt velutdannede, pragmatiske og praktiske mennesker. Mennesker som ofte har ansvarsfulle stillinger. Mennesker med brede kunnskaper innen historie, filosofi, helse og miljø; bereiste, kunnskapsrike og ansvarsfulle mennesker.

Sosialt sett er vi spredd over et bredt felt, fra psykologer og sykepleiere til datateknikere og ingeniører, fra humaniorastudenter og servitører til skolelærere og forfattere. De fleste som har valgt Wicca som sin vei, og ikke bare som en tilfeldig interesse, er dessuten over 30, og de fleste av disse bruker det meste av sin fritid, år etter år, på sin opplæring og utøvelse av Wicca.

Det vi bedriver, for å bruke en metaforisk beskrivelse, er å opprette – og arbeide i – et samspill mellom vår egen åndskraft og naturens krefter.

Med «naturens krefter» mener jeg her vekstkraften, helbredelseskraften, kjærlighetskraften – eller kall den rett og slett den mangfoldige, sammensatte livskraften; den kraft som gjør Jordens biosfære til dette sydende hav av liv og bevissthet.

Mer enn det: Som deltagere i dette samspillet bidrar vi til å skape en link, en kontakt, mellom den jordiske pol, biosfæren, som vi anser som en feminin pol, og Solen, som vi anser som en maskulin pol. Samt det energifeltet som finnes mellom Jorden og Månen, som er harmoniske deler av den feminine energien. Jeg bruker da begrepet «feminin» i betydningen «fruktbar» og «nærende», og energiene jord og vann, og «maskulin» i betydningen «formidlende» og «befruktende», og energiende luft og ild.

Utover dette søker vi også mot en kontakt med det vi kan kalle «den kosmiske kraft», selve skaperkraften i universet, som vi anser for androgyn og egentlig ubeskrivelig.

I hvert av disse tre elementene, det feminine, det maskuline og det androgyne, som vi gjerne omtaler som Gudinnen, Guden og De Mektige Krefter, ligger Wicca’s religiøse mysterier. Mysterier som hver og en av oss selv må oppsøke og selv erkjenne gjennom personlig erfaring, og søke å forene oss med. Alt vi kan gjøre gjennom våre innvielser er å prøve å hjelpe de søkende til selv å etablere denne kontakten, for den kan ikke gis, den må finnes gjennom egen søken.

Gjennom slik kontakt blir vi etter hvert istand til å kanalisere energier fra disse nivåene, og derigjennom istand til å hjelpe oss selv og andre, ved å kunne gi målrettet tilførsel av energi. Vi blir, for å bruke et annet metafor, en form for «krystallapparater» som kan fange opp energifrekvenser med våre «antenner», og fininnstille oss på de frekvenser vi ønsker. Og deretter videreformidle slike energier i en praktisk anvendbar form, som for eksempel helbredende kraft.

Slike beskrivelser er hverken fullstendige eller fullgode. Vårt religiøse arbeid er uendelig mye mer kjærlighetsfyllt og ekstatisk enn det jeg er i stand til å beskrive. Vår heksekunst er ofte mye mer pragmatisk og praktisk. Og i samspillet mellom det religiøse og det praktiske ligger behovet for innsikt i et stort spekter av filosofi, naturkunnskap, psykologi etc.; og en praktisk opplæring i bruk av mer eller mindre glemte sanser – samt en ekstatisk frigjøringsprosess.

Vi er alle belemret med en arv av fastgrodde forestillinger, fordommer og hemninger, gitt oss av vår tids religion, vitenskap og media. En slags moderne overtro om at vi mennesker er stakkarslige syndere, som vil kunne herske over alt liv på Jorden om vi bare er lydige og rett-troende, og aksepterer de dogmer våre foresatte pålegger oss.

Wicca lærer oss frihet fra dogmer – og lærer oss å le, danse, elske, og å søke våre egene sannheter; innenfra oss selv, og i et ekstatisk samspill med Jordens, Månens, Solens og universets mektige krefter.

Vær Velsignet!