Hva er Paganisme


Cernunnos-paganism
Paganister kan bli opplært i bestemte tradisjoner eller de kan følge sin egen inspirasjon. Paganisme er ikke dogmatisk. Paganister forfølger sin egen visjon av det guddommelige som en direkte og personlig opplevelse.

The Pagan Federation anerkjenner et rikt mangfold av tradisjoner som til sammen danner basen av moderne paganisme. I en slik kort innledning som dette er det ikke mulig å beskrive hver og en i dybden.

Noen forfattere ser fremveksten av paganisme i det tjuende århundre som en gjenoppliving av en eldre paganistisk religion og beskriver flere tradisjoner som Neo-Paganistisk.

Dette begrepet er også brukt for å beskrive alle de som beskriver seg selv som paganister men som ikke holder seg til noen særskilt tradisjon.

En definisjon av en paganist: En tilhenger av en polyteistisk eller panteistisk

naturtilbedende religion.

En definisjon av paganisme: En polyteistiske eller panteistisk naturtilbedende religion.

Hva paganisme er

Paganisme er en nedarvet religion for hele menneskeheten. Dette gamle, religiøse livssyn er fortsatt aktivt i store deler av verden i dag, både i komplekse sivilisasjoner som Japan og India, og i mindre komplekse stammesamfunn verden over. Dette var livssynet til de europeiske religioner i antikken – Persia, Egypt, Hellas og Roma – så vel som deres “barbariske” naboer på den nordlige utkanten, og dens europeiske form blusser igjen opp som eksplisitt bevissthet i den moderne Vesten og artikuleres gjennom raskt voksende moderne religiøs bevissthet.

Det paganistiske livssyn kan bli sett på som tredelt. Dens tilhengere ærer naturen og tilber mange helligheter, både gudinner og guder.

Nature – Ærbødighet

Stedets ånd er anerkjent i paganistisk religion, enten personifisert ved en naturlig funksjon som et fjell, en innsjø eller våren, eller som en beskyttende guddom slik som for eksempel Athena, gudinnen av Athen. Syklusen av det naturlige år, med ulik fokus ved sine ulike årstider, er anerkjent av de fleste paganister som en modell for åndelig vekst og fornyelse, og som en sekvens preget av festivaler som tilbyr tilgang til ulike guddommer i henhold til deres slektskap med forskjellig tider av året. Mange paganister ser på selve jorden som hellig: I antikkens Hellas ble jorden alltid tilbudt første offer av vin, selv om hun ikke hadde noe presteskap eller tempel.

Polyteisme: Pluralisme og mangfoldighet

De mange guddommer innen paganisme anerkjennes gjennom mangfoldet i naturen. Noen paganister ser gudinner og guder som et fellesskap av individer, ganske likt vårt mangfoldige menneskelig samfunn i denne verden. Andre, slik som tilhengerne av Isis og Osiris fra antikken og utover, og Wicca-baserte paganister i den moderne verden, ser alle gudinner som den store Gudinnen, og alle gudene som den store Gud, som gjennom sitt harmoniske samspill er hemmeligheten av universet. Atter andre mener det finnes et overordnet guddommelig prinsipp, at «Zevs både ønsker og ikke ønsker å bli kalt Zeus”, som Heraklit skrev i det femte århundre f.Kr. Eller den store Gudinnen – Moder av alle Ting -, som Isis var for forfatteren Apuleius i det første århundret og de store Gudinnen er for mange vestlige paganister i dag. Atter andre, som for eksempel keiser Julia – den store gjenoppretter av paganisme i den kristne antikken og mange hinduistiske mystikere i dag – tror på et abstrakt guddommelig, overordnet prinsipp, opprinnelse og kilden til alle ting. Men selv disse siste paganister erkjenner at andre åndelige vesener, men kanskje særskilt èn i hovedsak med et større vesen, er i seg selv guddommelig, og ikke falske guder eller halv-guder. Paganister som tilber Den Ene beskrives som henotheists, troende på et suverent guddommelig prinsipp, snarere enn monoteister, som tror på én sann guddom som står over alle andre guder som er falske.

Gudinnen

Paganistiske religioner anerkjenner alle feminine gudommelige ansikter. En religion uten gudinner kan neppe klassifiseres som paganister. Noen paganistiske tradisjoner, for eksempel dyrkingen av Odin eller av Mithras, tilbyr eksklusiv troskap til en mannlig gud. Men de har ikke benektet virkeligheten av andre guder og gudinner, som monoteister gjør. (Ordet “kult” har alltid ment spesialisert ærbødighet for en bestemt guddom eller pantheon, og har nylig blitt utvidet til å bety tilbedelse av en guddommeliggjort eller semi-guddommelig menneskelig leder.) I motsetning til ikke-hedenske religioner, slik som jødedommen, kristendommen og islam, avskyr ofte selve ideen om kvinnelig guddom. Den (da) anglikanske biskopen av London selv sa for noen år siden at religioner med gudinner var “degenerert”!

Andre karaktertrekk

De mange guddommer innen paganistisk religion inkluderer ofte forfedrenes guder. De angelsaksiske kongehusene i England sporer sine aner tilbake til èn gud, vanligvis Woden, og de ​​keltiske kongene i Cumbria sporer sin avstamning fra guden Beli og gudinnen Anna. Lokale og nasjonale helter og heltinner kan bli guddommeliggjort, slik som Julius Cæsar, og i alle paganistiske samfunn blir husstandens guddommer æret. Dette kan omfatte ærede forfedre, og for en periode, den nylig avdøde, som kanskje eller kanskje ikke vil velge å forlate de levendes verden for godt. Guddommene kan innebære lokale stedsånder, enten som personifiserte individer lik ånden av en fjær eller husets verge i form av en padde eller slange, eller som gruppe ånder lik Alvene i England, Småfolket i Irland, Kobolds i Tyskland, Barstuccae i Litauen , Lares og Penates i det gamle Roma, og så videre. En husstands Alter viser og bevisstgjør dyrkingen av disse gudene, og det avholdes vanligvis et årlig ritual for å hedre dem. Hjemmets ånd blir ofte æret, noen ganger ved daglige ofre av mat og drikke, noen ganger med et årlig ritual hvor man slukker og tenner ilden på ny. Gjennom hjemmets og forferdrenes ritualer ble en ånd av kontinuitet bevart, og ved overføring av egenskaper og formål fra fortiden er fremtiden sikret mening.

Så, all paganistisk religiøsitet er ikke offentlig; mye holdes i hjemmet. Og ikke alle paganistiske guder menneskelignende super-personer; mange er naturbundne eller kollektive. Vi snakker om en religion som omfavner hele hverdagen.

En konsekvens av ærbødighet for naturen, et livssyn som ser naturen som en manifestasjon av guddommelighet snarere enn som en nøytral eller livløst objekt, er spådom og magi aksepterte deler av livet. Augury, spådom ved å tolke fuglenes flukt, var utbredt i den gamle verden og er i moderne paganistiske samfunn, som eks Extispicy, spådom ved å lese innvollene av ofrede dyr, selv i større skala versjon av spådom ved å lese te-bladene igjen i en tekopp. Samt å lese tegnene allerede gitt av gudene, kan spåmennene også aktivt be universet om å sende et tegn og syner, ved for eksempel å kaste steiner for å lese geomantiske mønstre der de faller, ved å kaste runer eller ryllikstilker av I Ching. Pagansister tror vanligvis at den guddommelige verden vil svare på en ektefølt forespørsel om informasjon. Orakel- og trancearbeid er også brukt til å kommunisere med De Andre.

Magi, bevisst produksjon av resultatene i denne verden ved Andre midler, er generelt akseptert som en sannsynlig aktivitet i paganistiske samfunn, siden de to verdener opplevels som å være i konstant kommunikasjon. I det gamle Roma ville en kommende brud seremonielt salve dørstolpene i sitt nye hjem med ulvefett for å holde hungeren fra husholdningen, og hennes nyfødte barn skulle gis en vigslet amulett for å bære denne som en beskyttelse mot skadelige ånder. De norrøne krigere av vikingtiden kastet den magiske “Krigsgann” over sine fiender å lamme dem, og angelsaksiske manuskripter inneholder seid-oppskrifter for å bringe helbredelse og fruktbarhet. Spesialiserte magiske teknologer slik som hestehviskere og helere er vanlig i alle paganistiske miljøer, men ofte er praktisering av magi og spells for urett personlig magisk vinning eller for å direkte skade andre forbudt, slik som fysisk utpressing og overfall er forbudt i hele vårt moderne samfunn.

Neo-Paganisme

Med sin respekt for mangfold, sin fornektelse av å dømme andre måter å leve på som feil rett og slett fordi de er forskjellige fra ens egen, med sin ærbødighet for en naturlig (og overnaturlige) verden som vi i vesten i teknologiens tidsalder har blitt mer og mer isolerte fra, og med sin respekt for kvinner og det feminine prinsipp nedfelt i de mange gudinner i de ulike pantheon, har paganisme mye å tilby mennesker med europeisk bakgrunn i dag. Derav blir dette livssyn tatt opp av dem i hopetall. Når de skjønner at det er faktisk deres forfedres arv det er snakk om, vokser dens tiltrekning. Demokrati, for eksempel, ble utviklet av de gamle athenerne og mye senere gjenoppfunnet av de paganistiske kolonister på Island, hjemstedet til Europas eldste parlament. Vår moderne kjærlighet til kunst ble fostret i den paganistiske antikken, med sine opptog, turneringer og sine templer, men hadde ingen plass i ikonoklastisk kristendom eller islam. Utviklingen av vitenskap slik vi kjenner det begynte gjennom ønsket grekerne og babylonerne hadde til å forstå de skjulte mønstrene i naturen,- og gjennom dyrking av det urbane liv, gjennom idealet om den godt avrundede, kultiverte personlighet, ble dette importert av renessansen tenkere i skrifter av Cicero. I de hedenske byene i Middelhavet var landsbygden aldri langt fra folks bevissthet, med sine parker, hager og selv dyreparker, som alle ble re-introdusert i moderne Europa, ikke av bokreligion, og ikke av utilitaristiske ateister, men av klassisk-inspirerte planleggere av opplysningstiden.

I dag manifesterer paganistiske tradisjoner seg både som samfunn ved å ta tilbake sine gamle landområder og seremonier (spesielt i Øst-Europa), for å sette menneskeheten tilbake i harmoni med jorden, og som enkeltpersoner forfølge vi en personlig åndelig vei alene eller i en liten gruppe (spesielt i Vest-Europa og de ​​europeisk-bosatte land i utlandet), under ledelse av en av de paganistiske guddommer. Til de fleste moderne paganister i Vesten er hele livet til for å bli bekreftet med glede og uten skam, så lenge andre mennesker ikke blir skadet av ens egne preferanser. Moderne paganister har en tendens til å være avslappet og i fred med seg selv og andre, og kvinner spesielt har en verdighet som ikke alltid er funnet utenfor paganistiske sirkler.

Moderne paganister blir ikke holdt nede hverken av en etablert religion eller av avslørte dogmer, og er ofte kreative, lekende og individualistisk og bekrefter viktigheten av individuell psyke i en samhandling med en større makt. Hos paganister finnes det en respekt for alt liv og som regel et ønske om å samarbeide, og samhandle, heller enn å dominere andre vesener. Hva dramatikeren Eugene O’Neil kalte “det kreative paganistiske aksept av livet” er i forkant av den moderne bevegelsen. Dette er å bringe noe nytt til religiøst liv og sosial atferd, en måte å leve pluralisme uten fragmentering, å leve kreativt uten anarki. Her ser man en eldgammel strømning som gjenoppstår i en ny form som passer til behovene i dag.

En stor takk til Prudence Jones for ordlyden i dette skrivet.(engelsk)

Oversatt av Lene Janzon-Eikrem

 

   Enviar artículo en formato PDF