Wicca i Norge


Wicca i Norge

av Stein Jarving

Wicca er navnet på en spesifikk type heksereligion, og blir i Europa i hovedsak benyttet om hekser som er innviet i tradisjoner som har sprunget ut fra Gerald Gardner eller Alex Sanders; hekser som er blitt innviet i en mysterietradisjon hvor man også får opplæring som et religiøst presteskap.

Den første norske Wicca-sirkel var knapt to år gammel da vi, i 1992, ble spurt om vi kunne arrangere årets europeiske Wicca-samling. Med bare ti innvidde virket det ganske overveldende å skulle arrangere sommertreff for nærmere hundre hekser fra ti forskjellige land. Men samling ble det, og de fleste var fornøyde, tross vel mye regn. Og det synes lien tvil at denne samlingen hadde
stor betydningen for reetableringen av heksekunsten i Norge. For heksekunsten har nok vært på det nærmeste utdødd her siden lovforbudene kom mot paganismen for 800 år siden, eller i alle fall overlevd skjult og anonymt.

Det finnes nok de som kalte seg hekser i Norge, også før 1989, og det er heller ikke så mange år siden den amerikanske heksen Starhawk var i Norge og inspirerte en del norske kvinner. For de som ikke kjenner til Starhawk og hennes Reclaiming-bevegelse i California, kan det nevnes at Starhawk ble innviet som heks i en tradisjon som kalles Faery, men at hun siden har grunnlagt sin egen variant av heksekunsten. En av hennes innvidde beskriver Starhawks tradisjon slik: «Starhawks variant av heksebevegelsen er feministisk og økologisk, og ser seg selv som en politisk frigjørings
bevegelse. Målsettingen er å forandre samfunnet.» Selv om Starhawk nok har flere tilhengere i Norge, så kjenner vi kun til én som er innvidd som heks og prestinne. Av andre former for hekser vil jeg tro Norge nå har hele spekteret, fra New Age varianten via selvinnvidde, til enkelte som har arvet sine kunnskaper fra slektninger. Verken disse eller de som følger Starhawk kalles vanligvis for Wicca.

Wicca tradisjonen innen heksekunsten, kjent som Gardneriansk og Alexandrisk Wicca, kom til Norge for første gang i 1989. Et par år forut for dette hadde Karina og jeg, sammen med noen få andre, begynt på en prosess med å samle inn kunnskap om heksekunst, uvitende om at det faktisk fantes folk som praktiserte slikt fortsatt.

Gjennom venner, kjente og spesielle bokhandler fant vi først Janet og Stewart Farrars bøker, deretter Vivianne Crowley’s «Wicca: The Old Religion in the New Age». Deretter begynte vi å undersøke i England, om noen der kunne tenke seg å innvie folk fra Norge. Ikke lenge etter fikk vi kontakt med Vivianne og Chris Crowley, og jeg dro over til London for å bli kjent med dem. Jeg ble møtt med varme og interesse, og bare tre måneder senere var jeg tilbake for å bli innviet i Wicca.

Neste vår kom Vivianne, Chris, og Paul fra deres Coven, over til Norge i en uke, for å innvie og lære opp en liten gruppe norske hekser, og den første norske Wicca Sirkel var et faktum. Utviklingen siden da har vært jevn og forsiktig: Ettersom Wicca på ingen måte er noen evangeliserende religion, og ei heller har noen form for overordnet organisasjon. Og ettersom det å innvie noen inn i en religion, og dermed påta seg et ansvar for opplæringen av dem, er en krevende og veldig personlig prosess, så rekrutteres folk til Wicca i stor grad blant venner og kjente, eller fra folk som finner frem til deg på ett eller annet vis og utpeker seg som spesielt interesserte kandidater som du gjerne vil arbeide sammen med.

Det er også et ønske om at de som blir innviet skal ha en Sirkel å gå til, hvor de kan trene, utveksle erfaringer og arbeide med Wicca, både religiøst og i praksis, innenfor en gruppe av nære og trygge venner, slik vi gjør i Wicca. Det sier seg selv at dette ikke er helt enkelt i et langstrakt og tynt befolket land som Norge. Og det går ikke bare på befolknings tetthet; faktum er at på de 26 årene siden vi startet med Wicca i Norge så har det ikke latt seg gjøre å få igang en stabil heksesirkel i Oslo, her er det fortsatt kun en håndfull innvidde, mens det både i Bergen og på Sørlandet finnes meget aktive miljøer og stabile sirkler. Opplæringen innen Wicca bygger på personlig engasjement og interesse, det er ingen som prøver å presse nyinnvidde til å delta i noe som helst. All opplæring er gratis i seg selv, men mange må bruke mye penger på reiser til og fra aktiviteter andre steder enn der de bor, og alt du måtte ønske å ha av bøker og utstyr må du selv sørge for. Den første graden i Wicca er egentlig alt man behøver for å praktisere. Du blir vigslet som prest(inne), slik at du selv kan ta direkte kontakt med det guddommelige, og du får den grunnleggende kunnskapen som skal til for å begynne din praksis som heks, med spesielt fokus på trancearbeid og enkel krafthelbredelse etc. Du skal normalt også få tilbud om å delta sammen med erfarne hekser i de 8 årlige Sabbatene, årstidsfestene, og de 13 årlige fullmåne-esbatene, hvor det praktiske arbeidet gjøres. Aktiv deltagelse i alle disse er å betrakte som minimums-utdannelsen for en heks og prest(inne).

For de som ønsker å gå videre, for selv å bli i stand til å innvie og lære opp nye hekser og prest(inner), kreves det at de selv sørger for å bli dyktige til å skape, lede og utføre ritualer og at de spesialiserer seg på ett eller flere felter innen heksekunst, magi, helbredelse etc. Og at de har vist en evne til å ivareta og ta hensyn til andres følelser og interesser, ikke bare sine egne. Etter et par-tre års praksis vil tiden vanligvis være inne til å be om å få gå videre til 2.grad Wicca, hvis du finner en som er villig til å innvie deg som dette, og en eller flere 2.grader som er enige i at et slik avansement er en god ide. Dette er ingen selvfølge, ei heller er det noen demokratisk prosess. Alt avhenger av at du selv har vist deg en slik tillit verdig. Etter 2.grad kan du innvie andre, og i praksis selv starte en Sirkel, men tradisjonelt under overoppsyn av de som ga deg 2.graden, som en slags opplæringsprosess. Helt fristilt blir du først etter 3.graden, men denne kan det godt ta 8-10 år å bli akseptert som rede for – den er i stor grad kun en bekreftelse på at de som har innvidd deg nå aksepterer at du er dyktig nok og på annet vis skikket til å greie deg helt på egen hånd. Etter 3.dje graden kan du så gjerne starte din helt egen tradisjon, om du vil.

I Norge har vi idag såpass mange 3.dje gradere til at vi er helt og holdent selvstendige i vår utvikling innen Wicca. Og selv om de fleste av oss holder i hevd den tradisjon vi er opplærte i, er det en jevn utvikling med forsøk på en gradvis utvikling i retning av en spesielt nordisk ‘form’ innenfor Wicca.

Slike tendenser til regionale ‘tilpasninger’ er helt vanlig innen Wicca, fra amerikanske inspirasjoner av indiansk karakter til nordeuropeiske innslag av keltisk, saksisk og nordisk innflytelse. Og dette er noe av sjelen i Wicca, dette at vi alltid trekker inn i vår praksis det av symbolikk, poesi og teknikker som vi finner på vår vei og synes er verdifullt. Wicca har ingen bibel, kun en ‘kokebok’ vi kaller «Book of Shadows», som er et hjelpemiddel under stadig utvikling. For å holde fokus får imidlertid alle som blir innviet en kopi av en «Book of Shadows» som er overlevert direkte via Gerald Gardner og Doreen Valiente, slik at vi alle har det samme utgangspunktet i vår læreprosess.

Heksene Wicca er blitt kritisert for å være hemmelighetsfulle og nærmest arrogante og selvopptatte, kanskje mest fordi vi ikke gjerne står frem offentlig, og fordi vi er tilbakeholdne med å tilby innvielser. Det er viktig her å ta med i vurderingen at Wicca er en mysterie-religion, hvor arbeidet for det meste foregår i meget små grupper av mennesker som har absolutt tillit innad som en vesentlig betingelse. Det sier seg derfor selv at vi også er meget kritiske til hvem vi velger å innvie: Wicca er

ikke noen forening og vi er ikke naive nok til å tro at Wicca passer for alle mennesker som søker heksekunsten. Hver og en som vil inn i Wicca har selv ansvaret for å finne en prestinne eller prest som er villig til å innvie dem – resten er opp til Gudinnen og Hennes gemal. En annen ting er at Wicca er meget tidkrevende og uhyre interessant, så mange av oss har liten tid til overs for annen paganisme, ved siden av familie, hjem og jobb.

Et spørsmål som enkelte ganger dukker opp er hvorfor vi har valgt en heksetradisjon og religion som i den grad har sine røtter i Storbritannia, med sterk tilknytning til keltiske og greske tradisjoner. Dette er på et vis det samme som å spørre en kristen hvorfor hun har valgt en palestinsk/romersk religion med sterk hebraiske tilknytning. En religions historiske utgangspunkt er alltid interessant, men sjelden av vesentlig betydning for de som går inn i den. I de fleste tilfeller knytter vi oss til en religion etter et kall som kommer innenfra, fordi det er noe i nettopp den religionen som er et svar på et indre behov vi har. Gerald B. Gardner brakte en av gudinnens religioner inn i moderne vestlig bevissthet og samfunnsliv, sammen med en rekke kunnskaper som hører heksene til. Han gjorde dette uten å sette seg selv opp som ‘pave’, Gudinnens Profet eller Wicca’s heksemester. Han ga oss isteden en kombinasjon av tro og praksis herlig fri fra religiøse dogmer, i en sammenheng basert på kjærlighet, tillit og åndsfrihet. En religion basert på små, uavhengige, prestinne-styrte grupper hvor alle har en direkte kontakt med det guddommelige. Således er alle hekser, uansett hvordan de betoner og tolker sin tro, favnet i det store begrepet The Craft, Heksekunsten, og Wicca er kun én av mange former innenfor dette.

Artikkelen ovenfor er hentet fra:
Magi & Heksekunst
Dalua (Red.)

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *